Oversjøisk ekspansjon og Afrika

På 1500 talet fram te 1700-talet var Europa eit knutepunkt for handel og det gobale nettverket. Europeerne reiste ut på fleire oppdagelsesreisa til dei andre kontingentane. Det var fleire grunnar til at dei drog avgårde. Ein av hovudårsaka var gull, sølv og andre edle metaller. Europeerne ønska og å finne ei handelsrute til Asia.  Sidan navigasjonssystemer og båtar hadde utvikla seg var det nå enklare for dei å legge ut på lengre ferder over ukjent farvatn.

Europa hadde lenge hatt kontakt med Afrika da det er det nærmaste kontinentet. Dei hadde svært lite kunnskap om dei sørlige delane av Afrika, berre det dei hadde fått høre frå mellommennene dei handla med. Det portugisiske kongehuset bestemmer seg på 1400-talet for å seile ned langs vestkysten av Afrika. Dei ønska å finna sølv og gull, men og ein raskare veg til Asia.
1497-99 seilar portugisaren Vasco da Gama nedover og oppdagar Kapp det gode håp. Han kommer og i kontakt med afrikanske handelsnettverk som sel gull. Ruta han oppdaga bler viktig for kjøp av gull og handel med Asia i dei neste hundreår.

Europeerne hold seg langs kysten til Afrika og reiste aldri innover i kontinentet. Det fantes mange sjukdomar i kontinentet som førte til høy dødelegheit hos europearane, slik som malaria.
Gull var ein viktig grunn til handelen, men slavar blei etterkvart ein lika stor del av handelen. Slavane blei først og fremst frakta til plantasjar i Amerika og Karibia.

Historikarar på denne tida samanlikna det afrikanske samfunnet med det europeiske. Sidan dei levde på ein heilt anna måte blei deira samfunn ofte sett på som primitive. Tidlige skriftar om det afrikanske samfunnet blei skreve av europeere og er derfor ofte ikkje så sikre kjelde. Historikarane i denne tida forstod seg ikkje på afrikanske samfunn slik som dei gjør i dag. Arkeologiske funn og gamle mytar frå afrikanske samfunn har derfor hjulpet betre til ein forståing av afrikanske samfunn i denne tidsalderen.

Jorda i Afrika var ikkje lika viktig som jorda i Europa. Den kunne ikkje brukast til dyrking av jord fleire år på rad, og hadde dermed ingen verdi for å skaffe seg ein maktposisjon i samfunnet. Dermed var det meir normalt for afrikanarene å leva som nomadar eller at dei større samfunna flytta på seg for å finna jord som kunne brukas. Det som hadde størst verdi i deira samfunn var mennesket. Leiarane i dei afrikanske samfunna var ikkje rike om dei hadde mykje jord, men rike ved skatter og avlingar han fikk av folket sitt. Leiarar heldt slavar som dyrka jord for seg,  jobba i gullgruvene eller i husstanden.

Kongo samla seg til eit større rike under ein leiar. Dei utnytta handelen med Europa og bygde seg opp ved handel. Ofte bortførte dei friske unge personar frå mindre samfunn som ikkje kunne forsvare seg sjølv. Dette fekk store konsekvensar for dei mindre samfunna, og fleire av samfunna døyde ut eller gjekk i oppløysning.

Dei nye handelsmuligheitane førte til at både dyr og særlig matplanter blei tatt med til andre verdensdeler. Tobakk frå Amerika blei dyrka i Asia og i Europa, og kom allereie på 1600-talet. Andre kjente matvarer som sukker, kaffi og te blei tilgjengelige for dei mindre velståande delane av befolkninga i løpet av 1700-talet. Hestar blei frakta frå Europa og over til Amerika. Indianerne tok raskt i bruk hestane som transport og i krigføringa mot europeerne.
Denne tida etter mellomalderen bler ofte omtalt som opplysningstida. Verden utvikla seg og menneskar fekk mye ny kjennskap som endre deira syn på verden.

Kjelder
http://sti.ndla.no/package/521